Tilknytningsteori og trygge barn

Hvorfor er tilknytning viktig?

Når et barn blir født, kan det ikke klare seg på egen hånd. Den lille krabaten er helt avhengig av at en voksen føler omsorg og vil ta seg av den. For at en baby skal føle seg trygg, trenger den nærhet, kjærlighet og noen som passer på at den får oppfylt sine grunnleggende behov for søvn, mat og varme. Så snart det lille barnet er født, gjør det sitt ytterste for å aktivere forelderens omsorgssystem. Det er ganske enkelt et overlevelsesinstinkt. Hvis barnet opplever at det er i fare eller føler seg forlatt, søker det umiddelbart nærhet og beskyttelse. Ved å for eksempel gråte eller skrike sørger barnet for at omsorgspersonen oppfatter og reagerer på signalene, og på den måten utvikler det seg en tilknytningsrelasjon mellom dem.

Hvem kan barnet skape tilknytning til?

Verken kjønn eller biologisk slektskap har noe å si for hvem et barn kan skape tilknytning til. Barn kan også føle tilknytning til flere – foreldre, besteforeldre, søsken og barnehageansatte – men ikke altfor mange. Tilknytning oppstår når en omsorgsperson og et barn tilbringer mye tid sammen. Det gjør at det blir vanskelig å skape tilknytning hvis personene rundt barnet ofte byttes ut – for det er ikke lett å utvikle en relasjon til en person man ikke møter så ofte. Men relasjoner kan selvsagt endre seg over tid, og også kvaliteten på tilknytningen kan endre seg. Barn kan dessuten ha ulike former for tilknytning til ulike personer. Hvis en forelder ikke har vært til stede eller har vært syk i en lengre periode, kan barnet ofte føle seg mer utrygg sammen med den forelderen – noe som er helt naturlig. Men med støtte og hjelp kan man likevel skape en god relasjon og tilknytning.

Trygg og utrygg tilknytning

Forskning viser at barn kan ha ulike former for tilknytning. Trygg og utrygg tilknytning er de viktigste. Det man kaller trygg tilknytning, er litt mer gunstig senere i livet når det gjelder andre relasjoner og hvordan man har det generelt. Trygg tilknytning innebærer at barnet forventer at omsorgspersonen vil være tilgjengelig når det trengs. Det sies at rundt to tredjedeler av alle barn utvikler trygg tilknytning til omsorgspersonen sin. Utrygg tilknytning innebærer derimot at barnet forventer at omsorgspersonen vil være mer utilgjengelig på ulike måter.
Det kan være flere årsaker til at barn utvikler utrygge tilknytningsmønstre eller tilknytningsforstyrrelser. Det handler ikke bare om omsorgspersonens lydhørhet og tilgjengelighet. Også barnets egen personlighet og familiesituasjonen spiller inn.
Dessuten kan man ikke forutsi hvordan det vil gå med et barn, ut fra hva slags tilknytningsmønster han eller hun har hatt. Forhold som skolegang, vennskap, traumatiske opplevelser, økonomiske problemer og tilfeldige hendelser har enda større påvirkningskraft. Litt forenklet kan man si at trygg tilknytning er en beskyttelsesfaktor, og at utrygg tilknytning er en risikofaktor.
Men det er sammensatt. Det vi med sikkerhet vet, er at trygg tilknytning er mer behagelig for barnet. Det innebærer nemlig at barnet kan forvente omsorg og beskyttelse, noe som gjør at det roer seg. Barnet kan vise behovene sine tydelig og blir derfor lettere tilfredsstilt enn barn med utrygg tilknytning, siden de iblant kan være vanskeligere å tolke. Trygg tilknytning gjør at barnet ofte er mindre stresset og lettere slapper av.

Desorganisert tilknytning

Du kjenner kanskje til begrepet desorganisert tilknytning? Det innebærer at det ikke finnes et forutsigbart mønster, men at barnet i stedet prøver å få beskyttelse og hjelp fra omsorgspersonen gjennom uforutsigbar og motstridende atferd. Det kan være veldig slitsomt, og når et barn viser slik tilknytning, trenger hele familien hjelp. Blant annet kan BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) tilby hjelp eller behandling.
Desorganisert tilknytning kan ha ulike årsaker, for eksempel at barnet på en eller annen måte har blitt skremt av omsorgspersonen sin, for eksempel gjennom omsorgssvikt eller vold. Men det kan også være problemer hos barnet som påvirker tilknytningen. Man kan med andre ord ikke si at desorganisert tilknytning alltid skyldes at omsorgspersonen har behandlet barnet dårlig.

Trygge barn

I den vestlige verden snakket eksperter på barneoppdragelse lenge om viktigheten av at barnet utviklet «selvstendighet». Det var viktig at babyer sov i sin egen seng, at gråt og skriking ikke skulle «belønnes» med trøst, og at barna raskt skulle lære seg å leke i grupper i barnehagen. Ifølge mer moderne tilknytningsteori bør barnets selvstendighet i stedet utvikles på grunnlag av trygg tilknytning. I dag mener de fleste barnepsykologer at det er bedre å være lydhør for hvert enkelt barns behov enn å tvinge frem selvstendighet. Små barn kan ikke bli «bortskjemt» med nærhet og kjærlighet, og man vet at barn er veldig ulike når det gjelder hvor selvstendige de trives med å være. I den første tiden lærer barn seg å føle en grunnleggende tillit til omsorgspersonene sine. Barn lærer hvordan deres egen atferd påvirker omgivelsene, og hvilke reaksjoner de får på signalene de sender ut. Et gråtende spedbarn som blir trøstet, opplever at det går an å få omsorg og trygghet i verden. Hvis en omsorgsperson konsekvent ignorerer barnets signaler, eller alltid reagerer uforutsigbart, kan det påvirke følelsen av trygghet. Enda verre er det selvfølgelig hvis den personen som skal representere trygghet, utsetter barnet for raseriutbrudd eller mishandling. Hvis det ikke er noen andre i nærheten, vil barnet være tvunget til å søke nærhet og beskyttelse hos den personen som også utgjør en trussel. En slik relasjon kan gi barnet store problemer med å føle tillit langt senere i livet.

Separasjonsangst

Å reagere på atskillelse er helt naturlig for små barn. De begynner som regel å utvikle separasjonsangst når de er rundt 6–8 måneder, men enkelte barn kan være sensitive i flere år. Selv om det kan være vanskelig, er det vanligvis ikke skadelig for barn å være borte fra omsorgspersonene sine i kortere perioder, så lenge det finnes et annet trygt miljø rundt barnet som kan oppfylle behovet for omsorg og kontakt. Det finnes ikke vitenskapelig belegg for at tilknytningen vil påvirkes negativt av at barnet for eksempel begynner tidlig i barnehagen, eller at det bytter på å bo hos to foreldre. Men vi vet at det innebærer mye stress og en stor påkjenning for et lite barn å være atskilt fra omsorgspersonene sine i altfor lange perioder, og hvis miljøet barnet oppholder seg i, ikke er trygt nok. Samtidig varierer det jo hva barn oppfatter som en lang periode, og hva slags miljø de trenger for å føle seg trygge. Derfor er det viktig å finne ut hva som fungerer for ditt barn, og å lytte litt ekstra til barnets signaler når det gjelder atskillelse.

Forskjeller mellom barn

At barn reagerer høyst individuelt allerede tidlig i livet, er noe de fleste flerbarnsforeldre kan skrive under på. Små barn er helt fra starten av forskjellige, akkurat som vi er senere i livet. Det som gjør ett barn urolig, lei seg eller sint, kan være helt greit for et annet, på samme måte som det varierer hvor lett de lar seg trøste. Derfor fungerer kanskje ikke gode venners råd om hvordan man bør legge barn eller få dem til å trives i barnevognen, på ditt barn.
Ulike barn har ulike behov – noen trenger mer bekreftelse enn andre, og det kan selvsagt oppleves som slitsomt i perioder. Men husk at det sannsynligvis er du som har de beste forutsetningene for å tilby barnet det som det trenger.

Når det er vanskelig å tilfredsstille barnets behov

Iblant kan man som nybakt forelder havne i en situasjon som gjør at det er vanskelig å skape god tilknytning til barnet. Det kan være på grunn av psykisk eller fysisk sykdom, eller at det har skjedd noe i livet som krever så mye oppmerksomhet at det går ut over relasjonen til den lille. Hvis det skjer, er det viktig å finne noen å snakke med – det kan være en eventuell partner, venner, personalet på helsestasjonen eller en psykolog. Å få hjelp fra andre med det som er vanskelig, kan også bedre relasjonen til barnet. For den lille babyen er det viktig å skape tilknytning og kunne slappe av i relasjonen. Å oppsøke hjelp er derfor bra både for forelderen og for barnet.

Hvordan skape trygg tilknytning?

Dette spørsmålet kan man som forelder bli svært opptatt av. Alle vil jo sitt eget barns beste, og man kan bli stresset av å ikke vite om det man gjør, er bra nok, eller om barnet vil ta skade av det i fremtiden. Dette er ting som de fleste småbarnsforeldre grubler på – og det er ikke så rart, siden det å være forelder også handler om å tvile på seg selv og bekymre seg for barnet sitt.
Men når det gjelder tilknytning, kan man som forelder ofte slappe mye mer av enn man tror! Barnet føler automatisk tilknytning til den eller dem som tar seg av det. Tilknytningsprosessen er med andre ord ingen skjør prosess som man kan «ødelegge» gjennom enkelthendelser eller en dårlig periode iblant. Ganske enkelt ved å være sammen med barnet sitt gir de fleste foreldre nok trøst, beskyttelse, støtte og følelsesmessig nærvær til at barnet kan stole på at forelderen alltid er til stede for å oppfylle behov og sørge for at barnet kan slappe av og føle seg trygt.
Iblant kan det nesten gjøre mer skade enn nytte hvis en forelder er for opptatt av at barnet skal utvikle trygg tilknytning – en bekymret og stresset forelder er ikke bra for verken barnet eller forelderen. Fokuser i stedet på å nyte livet med det lille barnet, slik at dere kan kose dere sammen!

Faktasjekket av Tova Winbladh, autorisert psykolog