Når barn favoriserer en forelder

Det er vanlig at barn i perioder har preferanser når det gjelder hvilken forelder som skal stå for legging, trøsting eller henting i barnehagen. Preferansene er som regel forbigående. Iblant vil barnet at samme person skal gjøre alt, men barn kan også være svært selektive når det gjelder hvem som skal gjøre hva. Som oftest varierer dette litt gjennom barnets oppvekst, men enkelte barn er ekstra viljesterke og kan ha svært bestemte meninger i lengre tid.

Hvorfor favoriserer barn den ene forelderen?

Ofte er det slik at den forelderen som kan være mest sammen med barnet, også blir den barnet tyr til. Tilknytning oppstår jo mellom barnet og de menneskene som er i nærheten og oppfyller barnets behov. Et godt tips er derfor å prøve å dele på ansvaret og tiden sammen med barnet helt fra starten av – men det er heller ingen universalløsning. Barnet kan fortsatt bli mamma- eller pappadalt i større eller mindre grad, og kanskje blir barnet mye mer opptatt av den forelderen som kommer hjem om ettermiddagen, enn av den som er hjemme hele tiden.

I starten, når babyen er veldig liten, er det som oftest den mest velkjente favnen og duften den søker til. Når barnet blir litt eldre, får det en tydeligere lengsel og behov for selve personen, for eksempel mammas måte å fortelle eventyr på eller pappas måte å pusse tennene på. Dette henger selvsagt sammen med at foreldrene er ulike individer, som har ulike relasjoner til barna sine og ulike måter å være sammen med dem på. Den ene forelderen kan med andre ord ikke helt erstatte den andre, for de er jo ulike personer. Det kan du kanskje relatere til relasjonen du har eller hadde til dine foreldre? Det betyr jo ikke at den ene relasjonen er bedre enn den andre, bare at barnets behov kan variere. Situasjonen kan også endre seg raskt, og den forelderen som følte seg glemt, kan plutselig bli storfavoritten.

Hvordan kan det føles for foreldrene?

Det varierer selvfølgelig hvordan man reagerer på at barnet tyr til den ene forelderen og bare vil være hos den. Ekstra utfordrende kan det bli hvis det er den samme forelderen som blir foretrukket til alt – fra påkledning til mating, trøsting og legging. Det kan oppleves som sårt for den som ikke klarer å trøste, og mentalt utmattende for den som favoriseres. Å hele tiden føle at man er den som gjelder, kan skape en følelse av stress og utilstrekkelighet. Samtidig kan man få dårlig samvittighet for at man har lyst til å gjøre ting uten barnet.

For de foreldrene som har prøvd å dele på tiden med barnet, føles dette kanskje ekstra tungt. De har jo virkelig gjort en innsats. Da gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om barnet heller vil være med den ene forelderen, betyr ikke det at barnet aktivt velger bort den andre. Men selvsagt kan det likevel føles sårt, og det hjelper ofte å ta følelsene på alvor. Snakk gjerne med partneren din om hvordan du opplever det, og om dere kan legge en plan for å løse problemet. Husk også at en engasjert og tilstedeværende forelder før eller senere vil få lønn for strevet – og at alle barnets foreldre er like viktige.

Hva kan dere gjøre når barnet favoriserer den ene forelderen?

Hvis ikke dere som foreldre selv opplever det som et problem, behøver dere ikke å gjøre noe som helst. Ellers er et generelt tips å samarbeide om foreldrerollen. Med andre ord bør dere ikke konkurrere om barnets oppmerksomhet eller om å vise at du er den som klarer en oppgave best (eller dårligst). Barnet vil nemlig oppfatte det og tro på det. For barnet kan det også bli lettere å akseptere hvem som skal stå for legging eller påkledning, hvis dere forbereder ham eller henne på hvem som skal gjøre hva. Dere kan også lære av hverandre hvis barnet ser ut til å foretrekke at man gjør ting på en bestemt måte. Hvis den ene forelderen for eksempel synger en sang under tannpussen, kan den andre forelderen prøve å gjøre det samme og se om det går bedre. En annen mulighet er å fordele ansvarsområder, slik at for eksempel den ene forelderen tar seg av legging, mens den andre henter i barnehagen. På den måten kan hver av dere få alenetid med barnet, og det kan også bli enklere for en liten mamma- eller pappadalt å akseptere at den andre forelderen alltid leser godnatteventyr.

Dessuten er det ofte slik at når du er alene med barnet, fungerer det kjempegodt. Hvis det er tilfellet, kan du i en overgangsperiode – for det er jo som oftest snakk om det – prøve å få maks ut av tiden med barnet når dere er alene: lese eventyr, legge barnet og kose dere sammen. Et annet tips er at dere foreldre tydelig bør vise omtanke og varme overfor hverandre når dere er sammen. Det vil nemlig barnet oppfatte og kanskje prøve å kopiere. Husk også at det sjeldent fungerer å tvinge frem atferdsendringer. Hvis barnet protesterer eller nekter, bør dere ta et steg tilbake og la tiden gå sin gang. Ellers risikerer dere at situasjonen eskalerer. Du bør heller ikke gi barnet dårlig samvittighet for at du blir lei deg, siden barnet først og fremst har rett til å få dekket sine behov. Det ligger jo ingen baktanke bak barnets måte å være på, bare et oppriktig ønske om å være med den andre forelderen akkurat da. Det kan føles godt for både barnet og den avviste forelderen å sette ord på situasjonen sammen og vise barnet at dere forstår hva han eller hun føler. «Ja, du vil være med mamma, du. Det forstår jeg, for hun er jo så herlig! Mamma er verdens koseligste og beste. Men jeg liker også å være sammen med deg, så i kveld skal vi være sammen. Kanskje vi kan lengte etter mamma sammen?»

Faktasjekket av Tova Winbladh, autorisert psykolog