Barneoppdragelse

Når 3-åringen får et raseriutbrudd på butikken fordi pappa sier nei til godteri. Eller når 2-åringen hopper i sofaen selv om du har sagt nei to ganger. Eller når 4-åringen smeller igjen døren til rommet sitt og roper «DUMME MAMMA!». Hva bør en rådvill forelder gjøre? Når bør barn få være barn, og når bør de oppdras til å bli gode samfunnsborgere? Er det uheldig å være curlingforeldre, eller er det skadelig å være for streng? Hva kan du egentlig forvente av små barn? Er det for mye forlangt at de gjør som du sier? Slike spørsmål kverner i hodet på de fleste foreldre, og det finnes nesten like mange svar som det finnes barn. For å komme med noen svar og noen verktøy har vi snakket med psykolog Tova Winbladh om barneoppdragelse og om forskning på hva som påvirker barn positivt og negativt.

Hva har mest å si for hvordan et barn blir: gener eller oppdragelse?

Vi vet nå helt sikkert at barn blir født med ulikt temperament – altså grunnleggende personlighetsforskjeller som senere påvirker hvem de blir, og hvordan de lever livet sitt. Vi vet også at det miljøet et barn vokser opp i, vil påvirke barnets personlighet, valg og levemåte. Når barnet er veldig lite, har selvsagt foreldrene stor innflytelse på hvordan barnet har det og er. Men etter hvert som barnet også får et liv utenfor hjemmet, påvirkes det mer og mer av barnehage, skole, venner, fritidsaktiviteter osv. Barnet formes altså av medfødte egenskaper kombinert med opplevde erfaringer. Det er med andre ord ikke bare foreldrenes innsats som avgjør hvordan barn har det og er.

Hva er egentlig best når det gjelder barneoppdragelse – regler eller frihet?

Lenge har spørsmålet om barns frihet vært et diskusjonstema, og det varierer veldig hvordan familier forholder seg til regler. Noen ønsker fri barneoppdragelse og er opptatt av å tilpasse seg til barnets behov, mens andre foretrekker at det er mer forutsigbart og tydelig for alle hva som gjelder. For barnets del fungerer begge variantene! Enkelte barn reagerer imidlertid negativt hvis tilværelsen blir altfor ustrukturert og uforutsigbar, og andre barn reagerer negativt hvis tilværelsen blir altfor ufleksibel og fastlåst. Utfordringen for deg som forelder er å finne ut om din oppdragelsesstil passer for nettopp ditt barn – eller om du bør tilpasse den til det individet du må samarbeide med.

Betyr det at du kan måtte behandle søsken ulikt? Er det ikke fare for at det barnet som får «mindre» frihet, vil oppleve det som urettferdig?

Jeg tør påstå at alle foreldre faktisk behandler barna sine ulikt – selv om målet er å være helt rettferdig. Et barn som er følsomt og lett tar seg nær av ting, blir nok irettesatt litt mindre skarpt enn et barn som knapt enser et nei. Og foreldre følger nok litt bedre med på og gir litt flere påminnelser til et impulsivt barn enn til et barn som klarer å huske hva som er lov og ikke lov. Et barn som søker nærhet ofte, får flere klemmer enn et barn som helst trekker seg unna, og et barn som er lett til sinns, får dessverre flere smil enn et trassig barn. Det skyldes at de fleste foreldre automatisk merker hva slags personlighet barnet har, og tilpasser seg til barnets behov.

Selvsagt kan barn legge merke til og reagere på slik forskjellsbehandling. Da er det viktig å spørre deg selv om du har gått litt vel mye på autopilot i foreldrerollen. For selv om du behandler barna dine litt ulikt iblant, bør alle søsken føle at de i dine øyne er viktige, spesielle og fantastiske.

Hvordan kan man lære barnet å vise empati og være snill mot andre?

Dette er mange foreldres største ønske når det gjelder barneoppdragelse. Og skal du klare det, er det helt avgjørende at du selv trener på å være empatisk, forståelsesfull og snill overfor barnet ditt. Det blir helt feil når foreldre ser strengt på et barn som har kommet i skade for å dytte et annet barn, krever en offentlig unnskyldning og ber barnet om å gå på et eget rom og skamme seg. Lærer det barnet å bli empatisk og snill? Det er tvilsomt. I stedet lærer barnet seg hvordan det føles å bli misforstått og dårlig behandlet. Og at det er greit å gjøre slik mot andre, for det gjorde jo foreldrene mine mot meg.

En vennlig og empatisk tilnærming til egne barn ser altså ut til å være langt mer effektivt enn streng oppdragelse hvis man vil ha snille barn. Men selv de mest godhjertede barna trenger litt veiledning. Å lære å takke, dele med andre og snakke til andre i en vennlig tone kommer ikke av seg selv. Her må foreldrene bidra.

Er det greit å bruke trusler og bestikkelser i barneoppdragelse, eller er det skadelig for barna?

Nesten alle foreldre tyr iblant til trusler eller bestikkelser for å få barna til å gjøre det de vil. Det er helt naturlig at det blir slik, og iblant kan det være funksjonelt og bra – hvis det skjer i godt samspill med barnet og med respekt for barnets personlighet og vilje. Mye av barneoppdragelsen handler nettopp om å prøve å styre barna til å gjøre ting slik vi voksne vil, og derfor tester vi alt mulig og forsøker å skape best mulige situasjoner. Vi lokker og avleder, vi bestikker og truer, vi forsøker å være bestemte og autoritære, og vi prøver å leke frem ønsket oppførsel med latter og moro. Alle disse strategiene er helt greie i moderate mengder. Barna skjønner som oftest poenget og kan forstå at foreldrene mener vel, men er litt frustrerte.

Det man etter min mening bør være forsiktig med, er å true med ting som barnet blir redd eller urolig av. Det er ikke greit å true med å forlate barnet eller med å gi det en skremmende straff. Som forelder bør du aldri gjøre et barn utrygt, selv om du er fortvilet og desperat prøver å få hverdagen til å gå rundt. Merker du at du begynner å bruke frykt for å styre et barn, bør du be en annen voksen om hjelp for å få nye krefter og støtte.

Hva om barnet krangler og er trassig hele tiden? Har man gjort noe feil da?

Når små barn av ulike grunner har det vanskelig, viser de det ofte ved å nekte å samarbeide med omgivelsene. Iblant kaller vi dette for trass og opplever det som at barnet tester foreldrenes grenser eller bare vil provosere. Men små barn tenker ikke så kompliserte tanker, og de har ingenting å tjene på å irritere de voksne som tar seg av dem. Trass handler i stedet ofte om at det er problemer i samarbeidet mellom barnet og de voksne. Og de problemene handler nesten alltid om at barnet føler seg misforstått eller ikke får tilfredsstilt behovene sine.

Når barn ikke vil samarbeide med voksne, kan det altså være et tegn på at de voksne bør revurdere oppdragelsesstilen sin! Kanskje stiller de for store krav? Eller er det utydelig hva som forventes av barnet? Kanskje er barnet midt i en utviklingsfase som er så krevende at hen ikke klarer å følge regler på samme måte som før? Eller føler barnet seg overvåket og er klar til å ta mer ansvar for seg selv?

Nøyaktig hva barnet reagerer på, kan med andre ord variere. Men hvis et barn oppleves som trassig, provoserende og umulig å samarbeide med, betyr det nesten alltid at omgivelsene må ta en titt på seg selv og prøve andre måter å forholde seg til barnet på. Når små barn føler at andre forstår dem og oppfyller behovene deres, vil de ønske å samarbeide og ha en god hverdag sammen med de voksne.

Noen barn oppleves som vanskeligere enn andre. Hvordan bør man som forelder håndtere det?

I likhet med voksne har små barn helt fra starten veldig ulik personlighet. Noen har lett for å tilpasse seg og er følelsesmessig stabile individer som sjelden blir opprørte eller sinte. Andre fungerer helt motsatt: De reagerer fort og kraftig på ting og synes det er vanskelig å tilpasse seg til andre. Barn vi opplever som vanskelige å oppdra, har ofte sterke følelser og sterk vilje. Uansett hvor pedagogisk og flink du er som forelder, vil enkelte barn reagere svært negativt når de får et nei, og de vil streve med å følge regler og adlyde. Det handler ikke om at de er bortskjemte. Eller om at de er slemme eller egoistiske. Det handler bare om at personligheten deres er litt vanskeligere å styre i hverdagen – og da blir utfordringen større for foreldrene.

Har du et viljesterkt barn med mye følelser, bør du som forelder ikke være for hard. Det hjelper sjelden å bli strengere i oppdragelsen – tvert imot kan det føre til at barnet føler seg misforstått og blir lei seg. I stedet bør du være litt oppfinnsom og finne ut hva som fungerer best i hverdagen for både barn og forelder. Når forholdet mellom barn og voksen er kjærlig og varmt, pleier det å bli mye enklere å samarbeide godt i hverdagen. Sats derfor heller på god stemning enn på å få barnet til å adlyde for enhver pris.

Det føles som om det er konstant kaos! Hvor kan jeg få hjelp?

Først og fremst er du ikke alene om å føle det slik. For mange er det å ta seg av og oppdra barn den største utfordringen livet har by på. Og det blir nesten alltid lettere hvis man er flere voksne som hjelper hverandre. Derfor er det lurt å be om hjelp hvis du opplever foreldrerollen som utmattende, altfor belastende eller kaotisk. Via helsestasjonen kan du få mye hjelp i form av samtaler, henvisning til psykolog, foreldrekurs og andre tiltak. Ta kontakt med helsestasjonen og fortell hvordan du har det, så kan de sørge for at du får riktig hjelp! Også sosialarbeidere og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) kan tilby støtte.

Samtidig er det viktig å understreke at mange foreldre iblant opplever tilværelsen som kaotisk. Og det er helt greit. I de fleste tilfeller ordner det seg av seg selv og blir bedre etter en stund. Venner og familie er i de fleste tilfeller en utmerket støtte – det viktige er at du tør å si fra hvis du sliter, og at du ber om hjelp og avlastning når du trenger det. Det er mye lettere å være forelder sammen enn alene.